Sancho Pancha Don Quixote Rocinantes Reiser
Lofoten
Hjem | PanAm | Spania | Lofoten I | Lofoten II | rute | E-Mail


Del I

Aursjøvegen ved Sunndalsøra, hva mer kan en ønske seg!

Vi fortsetter vår reise på Rocinante. Denne gang setter vi kursen nordover til Lofoten. Det er ikke akkurat Spania som venter oss, med tapas-barer, hvite landsbyer, billig vin og utagerende folkesjel. Vi setter kursen frivillig mot et av de mest værharde områdene i Europa, der sommersol og varme hører til sjeldenhetene og folk helst holder seg innendørs når fremmede passerer, et land der overnatting hjemmefra er luksus og det går titalls mil mellom hver gang lommelerka kan fylles opp. Men så var det naturen da, noen av de mest fantastiske attraksjonene som kan tenkes, med høye fjell, fossefall, trange fjorder og midnattsol, ispedd tusener av andre motorsyklister. Jo, det var på tide å gjenoppdage Norge. Og, ærlig talt, er det så ille å ligge i telt og campinghytter, drikke medbragt til kvelds og snakke et språk alle forstår?

Veibeskrivelse

Rocinante klar igjen Rocinante pakket og klar for nye eventyr

En nedlesset motorsykkel

Første utfordring i planleggingen til turen var pakking. Hvor i all verden skulle vi få plass til alt. I Spania bodde vi alltid på hotell eller herberge. Denne gang tok vi med telt, soveposer, liggeunderlag, stormkjøkken, bestikk og vannflaske i tillegg til den vanlige bagasjen. Vi ville også gjerne ha plass til overs, for å kunne handle med oss mat på ettermiddagen, uten at Bente måtte holde plastposer de siste timene av turen. Med to slitte salvesker, toppboksen og en tankveske med liten plass i - etter at kamerautstyret var lagt inn, ble det en utfordring å pakke riktig. Saltaskene måtte forsterkes med nål og tråd for å klare vekten av en sovepose hver. Teltet gikk i toppboksen, stengene sammen med den ene soveposen, strandmadrassene oppå toppboksen. Problemet med denne måten å pakke på er at det som er pakket ned i saltaskene blir vanskelig å komme til i løpet av dagen. Løsningen var å pakke det vi trengte for dagen i toppboksen, men den ble ekstremt full på denne måten. På avreisedagen fant jeg det jeg trengte. To sykkelvesker passet veldig bra på hver side av tanken. I løpet av en time hadde jeg laget en festeanordning, og en bit av et liggeunderlag ble polstring mellom veskene og tanken. Nå hadde vi ca 15 liter ekstra plass, og mulighet for å ha vannflasker og dagens matrasjon i tankveskene. Vi fikk en bonus på kjøpet; de nye veskene flyttet tyngdepunktet fremover på sykkelen og bedret dermed stabiliteten.

Stropping av bagasje Stropping av bagasje ble en vitenskap, her litt senere når nye liggeunderlag var innkjøpt

Vi forlot La Casa på Stathelle om ettermiddagen fredag den sekstende juli, med kurs for Austbygd i Tinn for natta. Det ville bli en myk start på de 16 dagene som skulle bringe oss sikksakk opp til Lofoten, ned nordvestlandet til Bergen og hjem. Vekten på Rocinante og oss var tilsammen over 400kg, så jeg tok det svært rolig de første kilometerene. Etter Gvarv satt vi kursen mot Notodden og første pause. Vi delte litt vann fra flasken og sjekket at bagasjen satt som den skulle. Været var nydelig denne ettermiddagen, og ettehvert åpnet Tinnsjø seg nede til venstre i kveldsolen. Vi slo leir ved siden av to tyskere på campingen i Austbygd. De hilste sjenert, som vi snart skulle erfare at de fleste tyskere gjorde, men jeg kunne ikke unngå å se de skjulte smilene og kommentarene om de hjemmegjorte sideveskene mine. Jeg kikket en gang til og lurte på om jeg så meg blind når jeg syntes de var kledelige. Bente sa at, joda, de var ikke så verst, og jeg har alltid hatt respekt for hennes estetiske sans. Jeg blåste av tyskerne.

Vi satte opp teltet og fyrte igang stormkjøkkenet. Med sommerkoteletter og potetsalat på menyen, servert med en flaske Faustino og kaffe og konjakk fra medbrakt lerke til dessert, satt vi snart salige og fornøyde på denne første feriedagen. Rødvinen ble tømt som seg hør og bør og noen ekstra sjenker med konjakk var fortjent. Klokka ble fort elleve, og plutselig måtte vi dempe oss. Campingregler er campingregler.

Rypemeny hos Brimi

Tinnsjøen, sett fra Austbygd En flue har blitt fiskemat i Tinnsjøen [Stort bilde]

Tyskerne tødde opp morgenen etter og snart diskuterte vi sykler og veivalg. De var på vei til et mosjons-orienteringsløp på Gaustadblikk, før de skulle sette kursen mot Lysefjord. Jeg lånte vekk NAF-boka og forklarte at tegnet for bemannet hytte i fjellet ikke betydde orienteringspost, som de hadde trodd.

Været var flott denne dagen også og Tessungdalen lå fredelig og øde foran oss. Etter noen fantastiske mil i rolig tempo, stoppet vi i Geilo. Vi hadde ligget og vridd oss gjennom natta, uvante som vi var med strandmadrasser som eneste mellomledd mellom kroppen og bakken. Etter å ha karret meg stiv og krøplet ut av teltet klokka syv om morgenen bestemte vi oss for å kjøpe selvoppblåsbare underlag. Geilo sentrum var åpent og livlig denne lørdagen, og en sportsforretning hadde underlagene vi lette etter, samt aluminiumstermos. Jeg tok av strandmadrassene og la de forsiktig under et bord utenfor forretningen. Vi tenkte de lå bedre der enn i søpla. Kanskje noen fikk glede av dem. De nye skulle vise seg å bli liggende i originalplasten de neste fire dagene. Nå fikk vi plassert de nye madrassene, som var rullet ganske kompakt sammen, over soveposene på hver sin sideveske, og frigjorde dermed toppboksen samt senket tyngdepunktet på den tungt lastede sykkelen. Termosen ble stroppet på den ene siden, over et av underlagene, for å ha enkel tilgang til den.

Etter mange måneder med frem og tilbake hadde vi investert i intercomutstyr rett før denne turen. Vi brukte litt tid på å venne oss til å snakke med stemmeaktiverende mikrofon, samt å sitte med denne trykket inn i leppene. Systemet fungerte imidlertid veldig bra og ble et stort pluss for ferieopplevelsen. Det er mange som fnyser av slikt utstyr på sykkel, men med så mange kilometer med Bente som passasjer, har det vært en vel gjennomtenkt investering. Enkelte konsekvenser er imidlertid vanskelig å forutse. Tenk deg at det er stille på intercomen en stund, du kjører i ditt eget tempo, og idet du girer ned og setter på blinklyset kommer det rolig på øret, "Skal du kjøre forbi på den korte strekningen?". Heldigvis er vi ganske samkjørte etter mange mil sammen på Rocinante, det var ikke ofte jeg fikk lignende meldinger.

Vi møtte Bjørn fra Leknes - bosatt i Skien - på Fagernes. Han var på vei til Lofoten på en Kawasaki ZZR1100, og han slo gjerne følge med oss over Valdresflya. Sykkelen hans er ikke laget for å ligge i 70-80km/t så jeg advarte ham om vår lusekjøring. Vi avtalte at han ville følge oss til han ikke orket mer og vente på oss senere. Dette fungerte greit og første stopp var en Lapp-Camp inne på vidda. "Lapp-Camp" - for et navn. Det minnet meg om masaier i Tanzania som hadde solgt sin sjel for turistpenger - ikke et vondt ord ment om samer - eller masaier. Vi studerte de obligatoriske reinsdyrene og spekematen før ferden gikk videre, etter at en ide om Lom og Arne Brimis rypemeny var sådd.

På neste stopp kom en eldre herremann i jaktklær bort til oss og spurte, "E de ein NSV?" på klingende Vågåmål. Jeg forklarte at det var en Triumph. "E har slete ut fire syklar, ein NSV, ein Ariel, ein BSA og ein Triumph. No e eg på fjore bilen". Han smilte lurt under den hvite luggen og ønsket god tur videre. Nå hadde ideen om Brimi satt seg hos alle tre, så vi tok til venstre ved Vågåvannet. Fossheim Turisthotell - der Brimi har sin restaurant - hadde bare rom til Bjørn. Vi gikk over gaten og fikk oss et rom til 750 kroner, med to enkle senger, veldig få kvadratmetere og et bad der sluket ikke virket. Vi ristet på hodet og lo. "Vi tar det". Telt- og hytteferien vår startet dyrt, men saken var den at dersom vi slo opp teltet så ville vi ikke rekke matserveringen på Fossheim, og alle hyttene var opptatt. Så da så.

Bjørn satt i baren og ventet på oss. Bordet vi hadde bestilt ble snart ledig, og etter en rask kikk på menyen valgte Bente og jeg å gå for rypemenyen. Bjørn tok dagens meny. Det smakte himmel og fjell og lyng og alt det som vi hadde hørt om Brimi og litt til. Vi spiste og himlet med øynene. Jeg husker ikke hva Bjørn bestilte, men han himlet minst like mye som oss. Vi avslutta kvelden i baren med en stor konjakk og kaffe. Jeg la igjen kredittkortet, men husket det heldigvis morgenen etter. På veien tilbake til hotellet kikket jeg innom Rocinante, som sto parkert utenfor en sideinngang. Jeg kom akkurat i tide til å stoppe sykkelen fra å velte. Støtta hadde sunket dypt ned i den nylagte asfalten. En plankebit løste situasjonen.

Alene på bakveiene

Bjørn dro tidlig morgenen etter, mens vi sov lenge før vi kjørte over Vågåvannet og fulgte Solsidevegen til Vågåmo. Deler av veien går på grus, og jeg koste meg som vanlig. Selv om lasten på sykkelen ikke inspirerte til aggressiv kjøring, var det en perfekt strekning blant flotte gamle gårder i lafta tømmer, og ikke en campingbil i sikte. Fra Vågåmo tok vi Slådalsvegen over fjellet mot Lesja og passerte flere gamle lafta gårder, ispedd nye hus i samme stil. Vågå må ha en av Norges best bevarte samling av gammel landsbygdbebyggelse. Slådalsvegen var nok et pust i friluft, herlig fri for trafikk som den var. Vi forsto ikke stort av varslet om bomvei, og først under en pause i fjellet innså vi at vi skulle ha betalt i en kasse noen kilometer tidligere. Grusveien varte i 35 kilometer og var en nytelse for sjela.

Våt camping i Stjørdal Bente småhutrer etter en kald avslutning på dagen

Dombås var pakket med biler og sykler så langt øyet kunne se. Vi traff folk hjemmefra og utvekslet turerfaring den neste timen før vi la ut på E6 mot Steinkjer. Etter Trondheim begynte det å regne. Så regnet det mer. Til slutt høljet det ned fra åpne sluser og det var ikke annet å gjøre enn å se etter campinghytte. Ingen av oss var fristet til å slå opp teltet i dette været. Bergstad Camping nord for Stjørdal hadde ledig hytte, og vi smilte over hellet vårt da eieren sprang ut i veien med "FULLT"-skiltet i handa, etter at vi hadde registrert oss. En brett foran i jakka mi gjorde en vanligvis tett bekledning til en vannsamler. Genseren under var søkk gjennomvåt. Det var kaldt, men tre konjakk og fyring i hytta gjorde susen i to slitne kropper.

Fra landevei til midnattseilas

Mandags morgen var tung og grå, men tørr. Vi kom ekstra tidlig igang da det viste seg at et vennepar var i Sandnessjøen i seilbåt, og vi ble bedt på tur. Vi spiste en rask frokost, smurte niste og fylte termosen med varmt kaffevann. Nå var det slutt på usunn pølsespising på overfylte bensinstasjoner. Vi fant oss rasteplasser der vi fyrte opp stormsettet eller tok en rett-i-koppen med varmtvannet fra kanna, en mye mer smakfull og nærmere-naturen opplevelse. Været bedret seg etter hvert som vi kom nordover. E6 var en positiv overraskelse på denne strekningen og milene forsvant bak oss. Vi begynte å bli flinke med pakkingen også, og nå visste vi hvor vi hadde de forskjellige elementene når vi trengte de. Veskene satt bra uten tegn til at noe skulle ryke. Det så ut som vi kunne stole på oppsettet resten av ferien. Vi passerte Mosjøen og forsatte langs en rå og forblåst kyststrekning med smale veier og svinger i hopetall. I en av pausene ringte vi Sandnessjøen og avtalte å møtes klokken halv fem på kaia - de var ute på sjøen. Båten kom inn halv sju. Det er ikke lett å beregne tiden når sommeren er på sitt fineste, som den var denne dagen. Vi slappet av i havna med to eldre par fra Verdalen - de tok likegodt Lottoreklamen før jeg rakk det - som var på ferie i hver sin cabin-cruiser. Den ene hadde en Triumph Bonneville 65 og to gamle BMW'er hjemme i garasjen, så det var ikke noe problem å holde samtalen i gang. Vi lærte også at fra Verdalen har de verdens lengste frie sikt i en fjord. Avstanden til bredden på andre siden av Trondheimsleia er så stor at jordas krumming skaper en forskjell i høyde på rundt to meter. Og er ikke lærdommen nyttig ennå, så kanskje den blir det en gang.

Monica og Snorre ankom og vi sa farvel til Verdølingene. En time senere var vi på vei ut i skjærgården, med Rocinante i garasje og ingen øl ombord - takket være alkoholregler i norske butikker - men med whisky, konjakk og vin. Været var helt nydelig og nord-Norge viste seg fra sin aller beste side. Vi ankret opp for natten, kokte opp seien de hadde fisket tidligere på dagen og drakk oss lykkelige på vin og konjakk. Jeg hadde vært oppe siden klokka seks og sovnet altfor tidlig, mett og salig.

Vi våknet til den nydelige lyden av vann som skvulpet mot skroget - klukk - klukk - klukk, tidlig tirsdags morgen. Jeg sto opp og ruslet ut på dekk. Det var bare å nyte synet av en klar nordnorsk morgen. Vi laget frokost til vertene våre og hev anker ut på formiddagen. En avtale i Bodø den kvelden gjorde at vi måtte komme oss av gårde i noenlunde tid.

Fergerush

Svartisen henger over et lite småbruk Svartisen henger over et lite småbruk [Stort bilde]

Klokka ett var vi på veien og rakk akkurat ferga en halv time senere - den første av tre ferger den dagen, da vi valgte å følge RV17 til Bodø. Vi glemte helt å fylle bensin, som det begynte å bli smått med. På fergeleiet møtte vi et snodig par på en Kawasaki Voyager. Jeg spurte hvor langt det var mellom fergene, avstand- og tidsmessig. Han svarte at det var ni mil og to timer fra ankomst til avgang. "Bra, da har vi god tid", sa jeg, hvorpå han repliserte, "Tvert om, vet du hva slags veier de har her?". Jeg så forundret på ham og smilte, "Så dårlig kan det vel ikke være?". På den andre siden kom Voyager'en først av gårde, og etter en kilometer passerte vi den. Jeg begynte å forstå hvorfor han fikk dårlig tid. Vi fant en bensinpumpe foran en butikk og stoppet for lunsj langs veien. På slutten av lunsjen passerte Voyager'en oss igjen uten at de så oss. Da vi ankom fergeleiet ti minutter før avgang, så han på meg og sa "Jaså, hvor ble det av dere?", med et blikk som sa at han trodde han, på en eller annen merkelig måte, hadde kjørt fra oss. Jeg smilte høflig og svarte "Lang lunsj". Etterpå følte jeg meg blærete og treffsikker på samme tid, når jeg tenkte på det lange ansiktet hans.

Dagen fortsatte varm og god med en ferge til, før vi begynte på tunnelene. De var lange og svært kalde, og vi begynte å bli lei etter Svartistunnelen på over syv kilometer. Svartisen lå majestetisk i solskinnet. En av istungene så ut til å henge over det ene, ufattelig lille, hvite huset som lå alene, sårbart for dette naturunderet. Vi kastet et raskt blikk ned i Saltstraumen - det var sent og vi var for trøtte og sultne til å bruke tid her - så bar det inn til Bodø, der Atle - en kollega fra sjøen - og kona ventet med middag, øl og ny Ducati ST2. De neste tre dagene skulle Atle slå følge med oss ut i Lofoten.

Matauke på hytta ved Svolvær Bente og Atle på hytta ved Svolvær. Interiøret var 70-talls, men utsikten var helt i tråd med våre forestillinger om Lofoten

Vi forlot Bodø etter nok en lang og god frokost, med sying av salvesker til dessert. Draget var vel voldsomt i de øverste festepunktene. Hamarøy og Skutvik var målet i første omgang, der det gikk ferge over til Svolvær. Veien nordover gikk i litt skiftende vær, med enkelte regnbyger. Stort sett holdt det seg tørt og farten dro seg opp etter hvert. Vi byttet på å lede vei. I en sving møter vi en sykkel med dempende håndbevegelser. Jeg svarer med tommelen opp og bremser ned til 80-85km/t. Rett rundt svingen står en uniformert herre på knærne med laserpistolen siktet inn. Han ser nedbremsingen, senker pistolen og rister lett oppgitt på hodet. Vi takker stille motorsyklisten som sa fra og fant ut at den fine middagen i Svolvær ble på politiets regning. Noen kilometer gikk før farta igjen var oppe i 110-120km/t. Rundt en sving sto nok en blåkledd på knærne og jeg suste rett i fella. Jeg bremset, fronten dykket, og pistolen ble senket. Allikevel var jeg sikker på at vi ble vinket inn rundt neste sving. Det skjedde ikke, og vi pustet lettet ut. Nå ble det definitivt en fin middag i Svolvær.

Lofoten

Fiskestamp Fiskestampen står klar til kveldens sløying [Stort bilde]

På fergeleiet i Skutvik sto det en Ducati ST2, identisk med Atle sin. Paret som kjørte den var finske og tydeligvis ikke språkkyndige, for selv om de kikket nysgjerrig, holdt de seg på god avstand. Det hadde begynt å regne, så vi trakk innendørs for den medbrakte lunsjen. Etter to timers venting bar det ombord. Det vil si, vi fikk kjøre ombord, mens Atle måtte pent stå igjen og vente. Hvorfor skjønte vi ikke. Det var nok av ledig plass i avlukket der vi parkerte. Etter litt venting ble Atle vinket ombord av en svært alvorlig og viktig lastesjef. Vi ristet litt på hodet over maktdemonstrasjonen. Skyene hang litt vel tungt over Lofoten på overfarten. Vi hadde sett værmeldingen og bange anelser begynte å spre seg.

I Svolvær var været nydelig igjen. Vi fikk oss rom på en hytte litt utenfor byen, nede i vannkanten i en nydelig liten vik. Standarden var heller laber, men det var nok av plass og kort vei til Svolvær. En gammel skøyte lå i fortøyningene og fiskestampen sto klar på kaia. Vi var definitivt i Lofoten. Paret som drev stedet var fra Østlandet, hadde kjøpt gården sist vinter og drev fiske om vinteren. Lofotfiske er legendarisk, men det jeg ikke visste var at det endte opp i fjorden utenfor campingplassen vi bodde på. Fisket starter utenfor Laukvika på nordsiden i Januar og ender i Austnesfjorden på vårparten en gang. Da har fisken blitt fulgt rundt hele Lofoten i løpet av noen måneder, i følge verten vår. Mer enn 200 båter haler 1-4 tonn fisk daglig i den trange fjorden i sluttfasen. Vi pakket ut og tok taxi til Svolvær for det vi kalte politiets middag. Etter måltidet satt vi oss utendørs i midnattsola og drakk pils.

To ulike sykler på grusvei Atle ser lett opppgitt på meg etter mitt rutevalg

Torsdag morgen var grå, svært grå. Tåka lå helt ned i fjorden og det var så vidt skøyta ytterst på kaia tittet frem. Vi spiste en sen frokost og bestemte oss optimistisk for å legge ut på tur, om enn noe redusert i lengde. Det var tykke dråper i luften når vi tok av E10 mot Laukvika. Farten var lav og etter Laukvika gikk veien over til grus. Jeg stoppet etter noen kilometer og spurte Atle om vi skulle snu. Italienerne som konstruerte Ducatien hadde ikke grusvei i tanken da de bestemte designet, men han ville fortsette. Grusen varte i to og en halv mil. Sikten var bortimot null, og den røde Ducatien ble stadig lenger bak. Hva tenkte han bak der tro. Her hadde han gledet seg til noen dager fri fra unger i et flott landskap med enda flottere veier. Og så det her. Vi stoppet igjen, og Atle flirte inni hjelmen. Han tok i hvertfall rutevalget mitt med en viss porsjon humør. Men jeg vet ikke om jeg ble trodd da jeg påsto jeg ikke visste at vi ville havne på grus.

Vi spiste lunsj i Henningsvær, mens skyene så ut til å svelge husene i det gamle fiskeværet. Alle tre bestilte fiskesuppe på restauranten "Fisketorget", og det var et ypperlig valg. Vi sugde til oss så mye varme som mulig og gruet litt til den kalde og våte returen. Vel tilbake på hytta var det godt med en ettermiddagshvil og hjemmelaget middag. Noen pils og Jaeger senere så var det tidlig kvelden.

Stemning ved fjorden Lyset lager store variasjoner i naturen i nord [Stort bilde]

MC-treff

Fredag morgen sa vi farvel til Hammerstad Camping og satte kursen mot Gravdal, der det ble arrangert mc-treff den helgen. Vi fylte opp lommelerka på polet i Svolvær og ble litt seinere fanget i høljregn på Gimsøy, den lille øya mellom Aust- og Vestvågøy. Vi søkte ly i et busstopp-skjul og tredde på oss regnbukser. I Leknes var skiltingen til treffplassen litt forvirrende, og på tross av at jeg visste godt hvor Gravdal lå, endte vi på andre siden av fjorden ved et jorde og en bygning med tre karer i femti-seksti-årene. Vi spurte, med litt forvirrede uttrykk, om det var her det var treff. Vi hadde ennå ikke sett en eneste motorsykkel. Joda, det var her det, men vi skulle muligens vært på det andre treffet. Vi hadde havnet på et veteran-treff, og syklene sto parkert bak bygningen. De ventet rundt 40 deltakere. Vi ble med rundt huset og fikk beundre en 1946 modell Triumph 500, en BKW og like etterpå kom det tre Trumpeter til. De nyankomne håndhilste på oss, og vi beklaget så mye at vi forstyrret det visuelle inntrykket med de plastbelagte fersking-syklene våre. Godtatt med smil. Vi fikk lyst til å bli.

Atle og Bente MC-treff Atle og Bente roer det hele ned før festen begynner på MC-treffet

Etter å ha slått opp teltene på den korrekte treffplassen, dro Atle og jeg inn til Leknes og handlet inn øl og mat. Syklene fikk en rask omgang med høytrykken også, noe Rocinante trengte sårt etter de siste dagers regn. Tilbake ved teltene slo vi oss ned, trakk opp hver vår øl og sugde inn atmosfæren. Det tok ikke lange tiden før en Ringebuværing og et par Tromsøværinger hadde slått seg ned, og temaet motorsykkel ble behørig diskutert de neste timene. Vi fortalte om Spania for motorsyklister til alle som ville høre, og for første gang fikk vi følelsen av å være kjendiser, om enn for en stakket stund. Vår venn fra Ringebu kjente oss igjen fra stykket vi hadde skrevet for MC-bladet sist vinter, og jo senere på kvelden det ble, jo mer utrolig syntes han det var å treffe forfatteren bak et stykke som hadde økt reiselysta hans. Jeg takket for n'te gang og gliste til Bente og sa, "Dette kan jeg venne meg til". Landjorda var imidlertid ikke langt unna, da jeg så rundt meg og innså at det var én av mange hundre som hadde kjent oss igjen fra et blad som de fleste på treffet får tilsendt hjem. Jaja, kjendis er vel et relativt begrep.

Grilling, MC-treff Bente fyrer igang engangsgrillen på MC-treffet

Vi grillet og drakk, ryddet plassen foran teltet for titalls flasker fra gjester og oss selv, og ruslet rundt for den obligatoriske sykkelstuderingen. Rocinante var eneste av sitt slag. I en teltåpning satt en fyr og lo med kjent, hes stemme. Det var Bjørn fra Lom, denne gangen sammen med dama, som hadde fløyet opp fra Skien. Vi utvekslet erfaringer fra turen nordover etter Lom, og jeg ble tilbudt en stram rein hjemmebrent fra kompisen, som til hans store overraskelse, gikk rett ned halsen. Han hadde ventet seg et rødt, hostende ansikt. Men jeg har jo gått i skole, jeg og. En liten knert er ikke noe problem. Skyll den rett ned uten å smake, og den vil ikke brenne noe. Jeg holdt meg til den ene korken og takket høflig nei da han hentet et glass. Ingen grunn til å utfordre i en kamp jeg ville ha tapt.

Atle skulle tilbake til Bodø morgenen etter, så for han var det om å gjøre å bli fort full, og så gå over til kaffe. Det gikk ganske greit med hjelp fra Ringebu, som også skulle avgårde tidlig. Vi havnet i varmeteltet med konjakken vår og kaffe. Konjakken forsvant på et blunk.

Ung deltager på treff Alle aldere er velkommen på treff, bare utstyret er i orden. Ole Hansen fra Fredrikstad var syv år og mistet premien for yngste deltaker med noen måneder.

Jeg våknet i elleve-tiden lørdag morgen av regnet som hamret på teltduken. De nye liggeunderlagene våre hadde bestått sin første prøve. Ryggen var god og natta ble sovet gjennom i en økt. Da jeg lente meg litt frem, så jeg en stor våt flekk på soveposen. Vannlekkasje fra teltet. Vi hadde et gammel telt, men det virket tett tidligere. Jeg bannet, sto opp og la en presenningsbit over teltet. Det stoppet lekkasjen. Atle og Ringebu hadde forsvunnet tidligere på morgenen. Senere fortalte Atle meg at han hadde bestått blåsetesten, mens Ringebu hadde blåst 0.8 og pent måtte vente noen timer.

Det var egentlig en ganske trist dag å våkne opp til, med bakrus og våt sovepose - om enn ikke gjennomvåt, men jeg var i godt humør der jeg ruslet rundt og så på gårdsdagens ødeleggelser. Treffplassen så ut som den skulle gjøre på en slik dag, og midt på plassen ruslet det rundt en kar med en pils i handa, skinnbukserumpa nesten på knærne på vinglete sjøbein, dryppende våt. Noen telt var nesten sammenraste, mens andre sto stolte og høye i regnet. Det er på teltet og motorsykkelen godtfolk på treff skal kjennes. Frokosten ble fortært inne i et tørt og varmt øltelt. Vinden truet med å ta med seg hele konstruksjonen på havet, men aktive folk i arrangørklubben bardunerte det på plass.

Treffet hadde vært veldig hyggelig fra vår side, men en rorbu ville vært fint denne lørdagen, det var vi skjønt enige om. En kveld på treff fikk være nok, det var tross alt vårt første sammen, etter fem år. Vi var heldige og fant en ledig på Kræmmervika Rorbuer på Ballstad, bitte liten, men med en stor og deilig dobbeltseng. Etter å ha levd i villmarken en hel natt, var det vel fortjent. Vi kjørte rundt Skottinden i et, for meg, kjent område før vi avsluttet kvelden med middag på "Havets helter", restauranten på rorbu-komplekset.

Bente i den nord-norske skjærgården Bente blant nord-norske fjæresteiner, Rocinante gjemmer seg i gresset

Søndag morgen hadde vi en liten diskusjon om hva vi skulle gjøre videre. Værmeldingen lovet mer dårlig vær i nord og vi begynte å bli lei av regn. I sør derimot, spredte et høytrykk seg fra Trøndelag til så langt syd som Spania. Vi var bortimot garantert finvær dersom vi satte kursen sydover. Jeg var ikke så veldig vanskelig å overtale, så Bente vant diskusjonen. Vi bestemte oss for å satse på hurtigruta fra Stamsund om kvelden, dersom det fantes ledig plass. Dagen gikk med til besøk hos venner i området, et besøk på vikingmuseet på Borg og rundtur på Vestvågøy. På museet lå Lofotr, en bortimot tro kopi av Gokstadskipet, innesperret på en liten innsjø. Det var litt synd å se den vakre skuta, som jeg fikk være med en tur på Vestfjorden for seks år siden, ligge innestengt noen kilometer fra det elementet den ble bygget for. Årsaken er at den sank på grunn av en konstruksjonsfeil i kjølen, en feil som fikk de ansvarlige til å trekke den tilbake fra seiling på åpent hav. Vi fortsatte rundt øya og fikk en nydelig tur på sørsiden, vestover mot Stamsund. Veien var flott og sola tittet frem, selv om temperaturen hadde krøpet ned mot ensifret. Da M/S Nordlys ankom Stamsund sto vi klar ved bil-rampa. Jeg ropte over et spørsmål om det var plass til oss to og en sykkel. Svaret vi fikk tilbake bar over hele kaiområdet og var typisk, friskt nordnorsk, "Her e det FETTE FULLT". Vi kunne ikke annet enn å le, men vi ble stående og vente og håpe. Bente sørget for å blåse i fingrene og hutre hver gang mannskapet så vår vei. Jeg vet ikke om det var det som gjorde utslaget, men til slutt kom vi oss ombord. Vi var på vei sørover.

>> Videre til Del II

 


The original Rocinante, by PicassoHjem | PanAm | Spania | Lofoten I | Lofoten II | rute | E-Mail

Denne hjemmesiden ble laget av Bente Bråthen og Dag Jenssen
URL Hovedside: http://www.RocinantesTravels.com
Problemer med sidene, kontakt Webmaster