| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
Del 11, KonklusjonEndelig statistikk Jeg sitter på et lite hotellrom i Madrid og venter på at Rocinante skal bli ferdigbehandlet hos det lokale Triumphsykehuset. Bente er i Nerja, den lille landsbyen ved Middelhavet vi kjenner så godt fra tidligere besøk. Vi er i Europa igjen. Etter 54 000 kilometer og femten land har begge to følelsen av å være hjemme.
Sykkelen kom til byen for noen dager siden, en uke forsinket på grunn av slett gjennomføring av transporten fra agentens side. Stakkars Rocinante brenner mye olje og trengte virkelig en service nå, etter at en ikke-mekaniker i for lang tid har tuklet med vidunderet på egenhånd. Men sykkelen klarte jobben den var satt til å gjøre. Etter elleve måneder forlot den det amerikanske kontinentet med stoltheten i behold. At den er sliten og nedkjørt er i grunn passende og faller godt sammen med hvordan vi også føler oss. Vi må tilbake til den fryktede hverdagen, og etter alle opplevelsene vi har hatt virker det skremmende å skulle betale regninger igjen, stå opp tidlig hver morgen og gå til en eller annen jobb som akkurat nå ikke er fristende. Alle som har vært på reisefot over lengre tid føler det samme. Vi er intet unntak. Sent en kveld her i byen fant Gerald, Bente og jeg ut hva vi trengte; behandlingshjemmet "Crashsenter". Senteret skal være et møtested for hjemkomne motorsykkelreisende, et sted der man blir behandlet for å tilpasse seg Hverdagen. Behandlingsformen vil bestå av intervalltrening; én time i bil rundt i byen der vi trener på å si hei til folk vi ser hver dag, sesjoner med øretelefoner der lyder fra et kontor blir avspilt, øvelser i å lage sin egen mat, regningsbetaling, småprat om dagligdagse ting, tvungen separasjon fra ducttape og ståltråd - verktøy som på reise alltid er tilgjengelig, legge klær i skap, barbere seg og så videre. Kanskje vi kan hjelpe andre?
I mai i fjor skrev jeg i MC-Avisa at endemålet for reisen var "Ushuaia, Chiles svar på Kirkenes". I dag vet jeg at Ushuaia ligger i Argentina. Vi har lært mye mer, uendelig mye mer, og kanskje den viktigste lærdommen er at verden ikke er så farlig som man tror, at mennesker i bunn og grunn er gode, uansett hvor reisen går. Store ord fra en liten mann, men sanne. I USA ble vi fortalt at Mexico var livsfarlig, i Mexico at Chiapas var skummelt og i Mellom-Amerika at vi måtte passe oss i på andre siden av neste grense. Alle vet om et farlig sted der en eller annen har blitt ranet, og ofte er det bare de dårlige nyhetene som finner veien over dammen til for eksempel Norge. Det er farlig å trekke konklusjoner, men vi kan jo la statistikken tale for seg: To tannbørster og et par hansker, forlatt over natten på et bord på en campingplass i Chile, var det eneste vi ble frastjålet. Ikke et eneste ansikt stikker seg ut som truende på det amerikanske kontinentet. Ikke ett øre måtte vi betale i korrupsjon fordi i de yderst få tilfellene det ble spurt om var det mulig å snakke fornuft. Over alt var folk hjelpsomme og i de aller fleste tilfeller svært interesserte i motorsykkelen og reisen vår. Over nittifem prosent av veiene var uproblematiske og trafikken enkel å håndtere. Grenseovergangene i Mellom-Amerika satte til tider tålmodigheten hos en utålmodig mann på prøve, men var aldri noe problem. En av mine bekymringer før turen dreide seg om sykkelen, det å reise med en gigant av en motorsykkel som ingen har hørt om i fjerne strøk av verden og dermed ingen har kjennskap til. Men det var den sykkelen vi hadde, og jeg gav blaffen i fornuft fordi jeg likte den og liker den fortsatt, selv om det slett ikke er sikkert at neste tur går på samme "gamle" Rocinante. Problemene økte i antall og omfang jo lenger syd vi kom, noe som satte en brems på opplevelsen til tider. Gang på gang tok jeg meg selv i å lure på hva det neste problemet ville være, og når det ville dukke opp. Antagelig har jeg selv fremprovosert en del av problemene ved amatørmessig vedlikehold og reparering. Men jeg har i allefall lært mye om motorsykler. Vurderer du å gjøre en liknende tur?
Jeg sa i siste artikkel at dersom du har kommet så langt at du gjør det, har du kommet langt nok til å kunne gjennomføre det. Jeg utelot med vilje å nevne økonomien. Det hjelper ikke med vilje og lyst dersom pengene ikke strekker til. En liknende reise koster flesk, men til gjengjeld er det verdt uendelig mye mer enn penger. Turen kan gjennomføres for rundt 300 - 350 kr dagen per pers, litt mindre dersom man er to siden man deler hotellrom, pluss 15-20 000 kr i transport og det samme per pers i flybilletter. For én person ender et totalt budsjett på rundt 150 000 kr, avhengig av at du camper fra tid til annen. Camper du mye og tyner pengene, kan det senkes en god del. Om det er verdt å selge leiligheten du kjøpte for fem år siden for å bruke overskuddet til en slik reise, er et spørsmål om hva man vil her i livet. For noen er svaret et absolutt ja, mens for de aller fleste er svaret nei. Vi er ikke i tvil om at vi gjorde det rette, men så er vi ikke så rent lite farget av siste års opplevelser. En kan starte en lignende reise på mange måter. Vi la et tre kvart år med planlegging bak oss før vi forlot Norge. Gerald gjorde ikke stort annet enn å kjøpe en sykkel og legge på tur. Vi har like gode erfaringer fra turen. Planlegging er bra, men noen ganger kan man overdrive. Jeg vet vi gjorde det og at tilleggsutstyret vi kjøpte til Tigeren ikke alltid var like nødvendig. Ofte hører man at skal man ut på en slik reise er det nødvendig å bytte sal, skaffe høyere vindskjerm og bedre kjøreutstyr. Noe man ikke hører fullt så ofte er at på en lang reise venner man seg til det utstyret man har. Folk har reist rundt jorden på scootere og ekstreme off-roadsykler. Etter mange uker og måneder i salen venner rygg og bakende seg til omtrent hva som helst.
Da vi forlot Norge hadde jeg en sommer bak meg med grusveikjøring, noe som gav meg en viss erfaring i å bevege meg på løst underlag. Det viktigste utkommet var at jeg oppdaget hvor moro det var. Jeg er fortsatt ingen ekspert og vil aldri bli det. Hjertet har slått ganske fort mange ganger, og stemmen fra intercomen har også til tider hatt en panisk klang. Bente liker ikke grus. Hun er heller ingen motorsykkelfantast. Hun liker ganske enkelt å reise og har oppdaget fordelene og gledene ved å komme til en bortgjemt landsby på motorsykkel. Folks vennlighet og imøtekommenhet, muligheten til å stoppe hvor som helst og å velge den ruten en selv vil ta, følelsen av å være tettere inn på landskapet rundt seg, kjenne luktene og føle vinden, er noen av fordelene de aller fleste av MC-Avisas lesere kan identifisere seg med. Andre vi har møtt på reisen var dårligere forberedt enn oss. Oftere enn jeg hadde trodd møtte vi motorsyklister som aldri før hadde beveget seg utenfor asfalten. De ble på mange måter kastet ut i eventyret, enten turen startet syd i Argentina eller nord i Alaska. Men ingen angret og alle vi snakket med opplevde at etter hvert nøt de at asfalten forsvant bak dem og utfordrende underlag av grus, søle og sand lå foran dem. I de få tilfellene vi la ut på vanskelig underlag var det av egen fri vilje, ikke fordi det var den eneste ruten. Det er faktisk mulig å kjøre størstedelen av kontinentet fra nord til syd på asfalt. Men da går man glipp av mange av perlene.
Verden forandrer seg rasende fort. Teknologien i dag gjør at en reise jeg gjorde til Sør-Amerika for ni år siden virker nesten uvirkelig. Med e-mail og internett har jorden skrumpet inn, og med stadig nye flyruter og rimeligere billetter konkluderte Gerald med at det er umulig å være langt hjemmefra lenger. Uansett hvor du er i verden kan du kontakte familien eller komme deg hjem i løpet av få dager. Internett og digitalkamera har også endret situasjonen drastisk for den som ønsker å formidle opplevelsene sine. Vi dro på bærbar pc, cd-brenner, nettverkskort, telefonmodem og digitalkamera. Erfaringen er udelt positiv. Utstyret og en glede over å skrive satte oss i stand til å formidle opplevelsene nesten i sann tid. Et utall e-mail droppet inn i innboksen i løpet av året, brev fra folk som vurderte en liknende tur eller som bare ville gi oss en oppmuntrende hilsen langs veien. Vi har tatt 7-8000 bilder som hver for seg ikke koster ett øre. Men det er ting som trekker ned. Utstyret koster mye, tar mye plass og er følsomt for vibrasjoner og slag. Digitalkameraet er tregere enn et standard speilrefleks, gir dårligere oppløsning og krever at tilleggsutstyret er med. Å reise med digitalkamera uten en pc til å lagre bildene på og en cd-brenner til backup, er vanskelig siden en blir avhengig av å finne steder der en kan overføre bilder og lage backup. Ikke regn med at internettkafeene langs veien lar deg installere programmet du trenger eller lar deg koble til hardware. Så dersom du ikke har en annen grunn til å ta med en pc, bruk heller et standard kamera.
Jeg hadde tenkt å gjøre en grundig gjennomgang av utstyret vi har brukt på turen, men etter en stund droppet jeg det. Du trenger nemlig ikke ha det meste av det meste. Det viktige er at det du velger blant kjøreklær, soveposer, telt, sko, etc er av god kvalitet. Vi traff mange langs veien som etter en stund måtte ut å skaffe nytt utstyr fordi det gamle raknet i sømmer og gikk i stykker. Da blir det dyrt. Kjøreutstyret trenger å være fleksibelt. En stor uforet kvalitetsjakke og bukse i gore-tex er bra. Det gir deg muligheten til å variere mengden klær under og gjør deg ganske godt isolert fra regnet. Enkelte ting er jeg glad jeg skaffet meg, som for eksempel varmehåndtak. For tre hundre kroner ble det å kjøre i kulde mye enklere. Når vi snakket med militære eller spurte om veien var det godt å ha åpningshjelm. To store og billige reflekser montert bak på hver sidekoffert fikk sykkelen til å virke større og trafikken bak til å respektere oss. Aluminiumskoffertene var enkle å reparere da den ene ble vridd til det ugjenkjennelige i velten vår i Ecuador. Gjorde vi ingenting feil på turen?
Å joda, det var ikke mangel på situasjoner der vi lurte på hva vi drev med. Økonomisk var det ikke noe sjakktrekk å tilbringe fire måneder i USA og Canada. Med sterk dollarkurs og høye priser, fikk vi sjokk da vi gjennomgikk bankkontoen. Det hjalp heller ikke på økonomien at jeg til å begynne med valgte å bruke amerikanske merkeverksteder til service på Rocinante. Jeg skulle nøyd meg med én skikkelig gjennomgang og tatt resten selv. Det å komme til Andesfjellene mitt i regntiden var heller ikke genialt, men kanskje vanskelig å unngå siden reisen gikk over et helt år. Andesfjellene var høydepunktet mitt og det smerter å tenke på hvor lite vi fikk sett av Bolivia. Mange ganger gjorde vi feil valg og endte i rare situasjoner. Det som er bra med slike tabber er at det ofte førte til en god historie. Aldri mer skal jeg ta en guidet tur med buss som den i Niagara Falls, med navnelapp rundt halsen og dårlige vitser fra sjåføren på kjøpet. Ei heller skal vi la vær å ta med campingutstyr til de dyreste landene på reisen, eller reise med kjørestøvler. Siden vi er to var det ikke plass til fjellsko ved siden av. Derfor velger jeg heller høye fjellsko som kjørestøvler til neste tur. Bente valgte rett. Vi kommer antagelig aldri mer til å ankomme en flyplass rundt juletider og be om frakt av oss og sykkel. Det kostet dyrt. Og til slutt, det er ikke usannsynlig at vi reduserer tiden vi er på reise neste gang. Ett år er lang tid. Jeg ville ikke vært det foruten men en del av opplevelsene blir ikke fullt så sterke når man har sett så mye. En tur hjem for å lade batteriene er ikke dumt. Sommeren er i farta, Europas motorsykkelverden våkner til liv igjen og i Norge regner jeg med det yrer av tohjulinger på veien. Vi vil hjem nå, og vi vil det ikke. Følelsene sliter begge veier, men innerst inne er vi klare. Reisen er over.
DetaljeneFrakt: SAS Cargo flyr daglig til New York. Pris: 6-7000kr. Sykkelen må pakkes inn i f. eks. en kasse fra din lokale forhandler. MC-forsikring: Kun nødvendig i USA, Canada og Mexico(men ingen spør og skjer det noe lønner det seg å forsvinne). Motorcycle Express finnes på nettet og har spesialisert seg på å forsikre utenlandske sykler i USA og Canada. For Mexico kan man kjøpe forsikring på grensa. I Costa Rica må man kjøpe forsikring som en del av grenseprosessen. I resten av Latin-Amerika er det ikke påkrevd og nesten umulig å oppdrive. Dekk: Lett tilgjengelig i USA og Canada. Kan skaffes i hovedstedene i de aller fleste andre landene. Det er mye lettere dersom bakdekket ikke overgår 120 i bredde. Verksteder: Det er dårlig med merkeverksteder i Latin-Amerika. Dersom du kjører Honda er det noe enklere, BMW ikke fullt så enkelt, Triumph kun i USA, Canada, Costa Rica og Brasil. Men mekanikerne er flinke til å improvisere, og f. eks. sveisejobber gjøres overalt. Papirer: Ta med pass, vognkort, norsk og internasjonalt førerkort, forsikringspapirer(gjerne et norsk papir på sykkelforsikring, selv om den ikke gjelder, som kan vises dersom du blir spurt i Latin-Amerika), vaksinasjonsbevis. Vi ble aldri spurt om det, men dersom du beveger deg inn i jungelområder kan det bli sjekket. Ta noen kopier av samtlige papirer. Sjekk alltid at motor og understellsnummer stemmer med det tollerne skriver på kjøretillatelsen.Penger: Visa fungerer overalt. Ha gjerne et Mastercard eller liknende i reserve på et hemmelig sted. Vi tok med reisesjekker men trengte de kun en gang, og det pga feil fra vår side. De kan være kjekke å ha som sikkerhet, kanskje gjemt et sted på sykkelen. Sikkerhet sykkel: Vi bruker en skivelås og motorsykkeltrekk. Trekket har vist seg å være svært nyttig for å ta oppmerksomheten vekk fra sykkelen. Som oftest får du parkere innendørs eller bak sperret port. Kjøre i høyden: Vi var oppe på 4700m og merket en viss nedgang i kreftene på sykkelen, men ingenting alvorlig. Eldre sykler har gjerne større problemer, og sykler med injection merker ingenting.Bensin: Vi trengte aldri å ha med ekstra bensin. Tigeren har 25 liters tank og minimum rekkevide på 350km. Kvaliteten varierer. Eneste gangene vi hadde problemer var i Ecuador der vi fylte lavoktanbensin fra en pumpe i en liten landsby, og i Brasil der de små stasjonene har elendig bensin og alle stasjoner blander 10% alkohol i bensinen. Reservedeler: Hjullager, gassvaier, clutchvaier, bremseklosser, tennplugger, noen deler av tenningssystemet, bremse og clutchhendler (vi veltet to ganger og trengte de ikke, så er ikke sikre på nødvendigheten), et lite utvalg skruer og muttere, sikringer, slanger til begge dekkVerktøy: Skrallesett med alle dimensjoner for sykkelen, skrutrekkere, nordlendingstang, kraftige nøkler til hjulboltene, lappesaker og dekkspaker, stålvaier og ducttape (God save the duct tape and the holy wire, som Gerald sier), superlim, epoxy, smørefett, silikon, kobberfett
|
|
Home
|
